Astrid (25) og Sebastian (24) møttes gjennom Oslo Teatersenter for over 13 år siden. De deltok i 10 Rampelysfestivaler, vokste opp sammen og er fortsatt venner. I dag jobber begge med teater. Astrid som inspisient og Sebastian som skuespiller. Hvordan er veien fra barneteater til et profesjonelt teatermiljø? Hvordan tenker de på erfaringene fra Oslo Teatersenter i dag?

 

Det var der vi ble kjent. Også er vi jo fortsatt bestevenner i dag!

 

 

Sebastian er rett rundt hjørnet på en bysykkel, men Astrid er allerede på plass. Hun jobber tross alt i nabobygget – Folketeateret. Sebastian har turnert med Riksteatret rundt om i Norge siden november, med forestillingen “Trollmannen frå Oz”. Men nå er de endelig tilbake i samme by. Der hvor alt begynte. Sebastian setter seg ned, og forteller at han tidlig viste en interesse for å bli skuespiller.

Jeg satt opp mitt eget teater i barnehagen. Det var vel aldri noen andre som hadde veldig lyst, tror jeg. Men jeg tvang alle til å være med. Da hadde jeg regi på Hakkebakkeskogen. Så inviterte jeg alle foreldrene til å komme og se på. Jeg var selvfølgelig heller ikke fornøyd med hvordan noen gjorde rollene sine. Så, jeg steppet inn og tok over roller underveis. Men, første gangen jeg begynte med teater på ordentlig, det var på Oslo Teatersenter.

Astrid kjenner seg igjen i den historien, og det gjør nok flere av de som er aktive i teatermiljøet i dag også.

Jeg har alltid blitt tatt med på teater og musikaler og sånt fra jeg var liten. Søsteren min og moren min er veldig interessert, så jeg ble dratt med på diverse ting som en 5-åring aldri skulle ha sett sikkert.

Vi ler, og hun fortsetter:

Så prøvde jeg også å sette opp stykker på barneskolen og var veldig engasjert, uten at noen andre egentlig var det. Men jeg fikk folk med meg, jeg og.

 

Til slutt fant de begge et miljø hvor alle ville være med på teaterstykker, i gruppa Turbin. De begynte der allerede da Sebastian var 10 og Astrid var 11. Det tok litt tid før de det slo dem at det kanskje var dette de ville holde på med, mest av alt:

Jeg tror egentlig, den første hvor jeg tenkte sånn: “Woah, det vi lager er BRA”. Det var “Kattens 10 liv”. Det var en forestilling hvor alle skulle velge en scene fra hva som helst. En film, et teaterstykke eller skrive en selv. Så skulle vi ha ansvar for å regissere den også. Jeg husker at jeg tenkte: “herregud nå er vi gode! Dette er gøy”. Selv om de andre hadde vært bra også. Jeg fikk så sykt eierskap til forestillingen og følte at vi ble så samlet som en gruppe.

Sebastian skyter inn:

Det med eierskap har jeg tenkt veldig mye på. Jeg vet ikke om det gjelder for alle grupper på Teatersenteret. Men det som var veldig tydelig for oss, var at vi fikk et veldig stort eierskap til alt vi laget. For vi hadde en instruktør som var veldig opptatt av hva vi ville skape, og hvilke kvaliteter vi hadde som enkeltpersoner. Hun var veldig flink til å bruke det arbeidet inn mot forestillinger. Det tror jeg har hatt veldig stor betydning for mitt syn på det å lage teater. Fordi vi ble gitt så stor frihet, og fikk skape ting med utgangspunkt i oss selv.

Astrid nikker ivrig med, og forteller videre:

Hele tiden fikk vi være med på å skape, det var ikke sånn at hun satt der og sa “gjør det, gjør det, gjør det”. Vi fikk lov å være med. Som gjorde at det ble ekstra gøy, synes jeg.

 

Sebastian og Astrid fra forestillingen «Super» (2011).

Men veien videre skulle bli litt forskjellig for Sebastian og Astrid. Astrid innså at hun kanskje trivdes best bak scenen.

Det som skjedde for meg var at.. Mot slutten så ville jeg, jeg ville ikke ha de største rollene, jeg ville heller være den som ringte de som var for sene, spørre hvor de var og liksom, passe litt på? Etter skolen begynte jeg på på UiO og studerte der, og fant ut at det ikke var noe for meg. Men jeg fant en blogg som inspisientene på KHiO hadde, der de skrev om å være inspisient. Så tenkte jeg sånn: Herregud, er det en jobb? Kan man gjøre det jeg synes er morsomst av alt, kan man jobbe med det?

Det viste det seg at man kunne, og nå jobber hun som inspisient. Sebastian bestemte seg tidlig for å satse som skuespiller. Etter et år på Romerike Folkehøgskole reiste han til Verdal for å ta sin skuespillerutdanning. Nå går han gjennom sine siste dager på en turné med Riksteatret. Men hva lærte han av tiden som elev ved Oslo Teatersenter?

– Jeg tror kanskje for min del at det åpnet blikket mitt for hva teater kan være. Jeg tror det er så enkelt som det, egentlig.

Astrid kaster seg på:

– For min del tror jeg det var å jobbe sammen som en gruppe? Vi hadde ikke noen idé om at en person var best, og derfor skulle gjøre mer. Vi lærte å finne alles kvaliteter og samarbeide sammen. Det var sånn vi jobbet, og sånn vi ble vant til å tenke. Tenke på alle, og at alle skulle være inkludert.

Tiden de tilbrakte på Oslo Teatersenter, og alle årene på Rampelysfestivalen har de fortsatt med seg. Så, hvorfor mener de at det er viktig at det finnes barne- og ungdomsteater i norsk kulturliv? Sebastian begynner:

– Jeg tror det er… en av de få arenaene hvor man får lov til å være 100% seg selv. Det mener jeg er ekstremt viktig for unge. Ofte så kommer man inn i et miljø hvor man føler at man ikke kan være helt seg selv, fordi det ikke blir mottatt på en god måte. Er man med på teater, så får man lov til å rømme litt fra virkeligheten og blomstre. Man lærer litt om det å slippe seg løs og ikke ta seg selv så høytidelig. Jeg tror at man kan bli et mye mer åpent og lekent og uredd menneske da.  

Astrid mener at også at trygghet er viktig, og at man får muligheten til å bli godt kjent.

– Det jeg synes er veldig viktig var at man ikke er i så veldig store grupper. Da jeg begynte i Turbin (teatergruppen hos Oslo Teatersenter, red.anm.), så var vi en litt mindre gruppe. Selv om jeg var sjenert i starten, så ble man trygg på hverandre. Så kunne man være rar, og være akkurat slik som man ville. På skolen måtte man holde seg litt mer i tøylene. Men på teateret der var det… alt var lek og moro og man skulle liksom være litt annerledes. Det åpner øynene, man skjønner jo. Jeg synes at det er veldig viktig at barn drar for å se på teater, for det utvikler fantasien deres så de blir friere i den og. Også får man jo veldig gode venner! 

Sebastian stemmer i:

– Jaa, det gjør man!

Rampelysfestivalen arrangeres av Oslo Teatersenter på Black Box teater. Den begynner fredag 27. april og avsluttes lørdag 5. mai. Festivalen har blitt arrangert hvert år siden 1990 og er Norges største festival for barne- og ungdomsteater. Rampelysfestivalen har barn og unge i fokus, både som kunstnere på scenen, som publikum og bak scenen som deltagende i utformingen.  Temaet for årets festival er medvirkning. Klikk her for mer informasjon, og for kjøp av billetter.

Skribent: Emmy Henriette Netka